Descartes blunder
av Michael Egnor; 17. januar 2018
Oversatt herfra.
Bilde 1: Portrett av René Descartes, av Frans Hals, via Wikimedia Commons.
Hva er det vi er mest sikre på? Det er et grunnleggende spørsmål, gjenstand for filosofisk analyse i årtusener. Vårt moderne svar på dette spørsmålet ble levert av René Descartes i det 17. århundre. Descartes svar er svaret de fleste moderne mennesker ville gi. Men Descartes tok feil.
Descartes satte seg for å revurdere metafysikk fra grunnen opp. I meditasjoner 'Meditations on First Philosophy' stilte han dette spørsmålet: Hvordan vet jeg hva som er ekte/reelt? Hva kan jeg være sikker på? Han foreslo dette scenariet: Forestill deg at hans sinn styres av en ond demon. Demonen er av "største makt og listighet [og] har brukt alle hans energier for å bedra meg." Hvordan spurte han, kunne han vite om dette var tilfelle eller ikke? Descartes tvilte på påliteligheten av hans sanser: de kan bedra, trodde han. Hva kan han virkelig være sikker på?
Han konkluderer med at han bare kan være sikker bare på dette -at han eksisterer. 'Cogito ergo sum' (Jeg tenker altså er jeg) . Fordi selv å tvile på sin egen eksistens forutsetter hans eksistens.
Denne metafysikken i radikal skepsis danner grunnlaget for mye av Descartes metafysikk, som vi moderne mennesker (stort sett ubevisst) har arvet.
Men Descartes er villedet (og ikke av en demon). Mest fundamentalt, tar han feil om det vi er mest sikre på.
Grunnlaget for epistemologi (erkjennelsesteori) er ikke selvbevissthet. Dette kan forstås ved å vurdere Descartes grunnsetning, " Cogito ergo sum ". Legg merke til at vi ikke kan konkludere med at vi eksisterer med mindre vi kan konkludere . Det vil si at vi må først kjenne prinsippet om ikke-motsigelse - at eksistens ikke er ikke-eksistens- før vi kan konkludere med at "jeg tenker derfor jeg er".
"Derfor," er ikke "jeg tenker" eller "jeg er", kjernepunktet i det viktigste vi vet. Prinsippet om ikke-motsigelse er før selvbevissthet.
Dette er grunnlaget for thomistisk filosofien. St. Thomas notater:
Av natur vet vårt intellekt om eksistens og den umiddelbare egenskapen for å være, ut fra hvilken kunnskap vekker forståelsen av de første prinsippene, av prinsippet, si at bekreftelse og benektelse ikke samtidig kan være sanne (motsetning mellom å være og ikke-være) ... ( Summa Contra Gentiles : II, 83. Cf Ia IIae, q. 94, a.2.)
Aquinas får sitt prinsipp fra Aristoteles prinsipp om ikke-motsigelse: en ting kan ikke være sann og ikke sann samtidig. Det er det mest grunnleggende vi vet, for hvis vi ikke vet det, er Descartes første prinsipp - cogito ergo sum - heller ikke tilfelle. Hvis 'å eksistere' og 'ikke-eksistere' kan sameksistere, hvis motsigelser var metafysisk mulig, ville det vært mulig for meg å tenke og samtidig ikke eksistere.
Loven om ikke-motsigelse, ikke 'cogito ergo sum' , er grunnlaget for kunnskap.
Det er verdt å merke seg at moderne ateister og materialister har et spesielt problem med 'ikke-motsigelse'. Tenk på en rekke ateistiske og materialistiske påstander i dette lyset.
Materialister og ateister hevder at ID er vitenskapelig feil, og hevder at ID ikke er vitenskapelig testbar. Men selvfølgelig, for å være vitenskapelig feil, må ID være vitenskapelig testbar.
Materialister og ateister tror at våre sinn utviklet seg ved naturlig utvalg. Men hvis vi utviklet oss helt ved naturlig utvalg, utviklet vi oss for å maksimere reproduktiv suksess, ikke for å skjelne sannheten, og dermed kunne vi ikke stole på vår tro på at vi utviklet oss ved naturlig utvalg.
Materialister og ateister tror at determinisme er sant og at fri vilje ikke er ekte. Men hvis determinisme er sant og vi mangler fri vilje, blir våre meninger bestemt av fysiske prosesser, som ikke er påstander og som mangler sannhetsverdi. Kjemiske reaksjoner er verken sanne eller falske, så en materialists oppfatning at determinisme er sann og fri vilje ikke er ekte, har ingen sannhetsverdi -her.
Materialister og ateister tror at universet spontant kom fra ingenting , og de definerer ingenting som kvantemekanikkens lover.
Materialister og ateister tror at eksistensen av ondskap benekter Guds eksistens, men hvis det ikke er noen ultimate kilde til rett og galt, er det ikke noe ondt og ikke noe godt -her; Det er bare omstendigheter vi liker eller misliker. Nietzsche forsto dette , i motsetning til de nye ateistene.
Igjen og igjen fremmer materialister og ateister meninger som bryter loven om ikke-motsigelse. På denne viset er ateisme og materialisme ikke engang virkelig metafysiske teorier. De er bare selv-overvinnende nonsens.
Oversettelse og bilder ved Asbjørn E. Lund